Høyesterett - Kjennelse Rt-1998-198

Gulating lagmannsretts avsa 8 juli 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder slutningens punkt 1 i hovedsøksmålet.
2. Terje Høysæter dømmes til å betale til Ove Fløholm kr 199652,- med tillegg av 18 % rente fra 2.10.1988 til betaling skjer.
3. Ove Fløholm dømmes til å betale til Terje Høysæter kr 104462,-.
4. Ove Fløholm dømmes til å betale til Terje Høysæter kr 93820,- . Til fradrag går kr 14000,- som er deponert hos høyesterettsadvokat Stig B. Harris samt opptjente renter mot at Terje Høysæter gis disposisjonsrett over beløpet.
5. Terje Høysæter dømmes til å betale til Ove Fløholm kr 41095,- med tillegg av 18 % rente fra 2.10.1988 til betaling skjer.
6. Mot å betale kr 1500,- til Ove Fløholm, frifinnes Terje Høysæter for de øvrige krav.
7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
8. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byrett og lagmannsrett."

 

Byrettens domsslutning punkt 1 i hovedsøksmålet, som lagmannsretten har stadfestet, bygger på at avtale mellom Ove Fløholm og Terje Høysæter av 26 februar 1988 om oppløsning av samarbeidet i det tidligere firma Fløholm & Høysæter Våpensport A/S, som partene hver
Side 199
eide med en halvdel, var forpliktende for den kjærende part. Anke til Høyesterett ble den 28 april 1994 nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og nr 4.

Lagmannsrettens domsslutning punkt 2 gjaldt en tvist om Høysæters utlevering av diverse våpen til en kunde av det tidligere Fløholm & Høysæter Våpensport. Lagmannsretten fant at våpnene kunne ha vært bestilt av kunden, men at de ikke var betalt. Våpnene tilhørte således selskapet med full verdi, og Høysæter ble pålagt å betale 199 652 kroner.I 1988 ble Fløholm & Høysæter Våpensport overtatt av Fløholm i medhold av avtalen om oppløsning av samarbeidet, og firma ble endret til Bergen Våpensport A/S. Dette selskap reiste 23 mai 1989 sak for Bergen byrett mot den foran nevnte kunde med krav om utlevering eller oppgjør for våpnene. Byretten frifant i dom 4 desember 1989 kunden mot å betale Bergen Våpensport 10 000 kroner. Bergen Våpensport anket til Gulating lagmannsrett, som 11 mars 1994 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Bergen Våpensport A/S eig våpen nemnde i faktura 19. april 1988 frå Bergen Våpensport med unnatak av 1 stk jaktrifle Winchester kal. 38-55, nr. CCH 5255.

Bergen Våpensport A/S kan i høve til Jan T. Midtun krevja dei nemnde våpen utlevert.
2. Jan T. Midtun betalar innan 2 - to - veker frå dommen vert tilsagt, til Bergen Våpensport A/S kr 199652,- - kronereithundreognittinitusensekshundreogfemtito 00/100 - med tillegg av 15 % årleg rente frå 19. mai 1988 til 31. desember 1993 og deretter 12 % årleg rente frå 1. januar 1994 til betaling vert gjort.

Ved betaling som nemnt under første stykke vert Jan T. Midtun eigar av våpna nemnde under pkt. 1. 3. Jan T. Midtun betalar innan 2 - to - veker frå dommen vert tilsagt, til Bergen Våpensport A/S kr 15.000 ,- i sakskostnader for byrett og kr 147115,- i sakskostnader for lagmannsrett."

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet 10 oktober 1994 anke til Høyesterett etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.

De omtvistede våpen ble ved namsforretning avholdt av namsmannen i Fana 12 september 1995 utlevert til Bergen Våpensport. Fløholm og Høysæter er uenige om Fløholms krav mot Høysæter skal anses redusert med 199 652 kroner etter at Bergen Våpensport fikk utlevert våpnene.

Høysæter begjærte 7 juli 1994 gjenopptakelse av lagmannsrettens dom 8 juli 1993, domsslutningens punkt 2, etter tvistemålsloven §407 nr 6. Lagmannsretten forkastet begjæringen i kjennelse 16 februar 1996. Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet lagmannsrettens avgjørelse i kjennelse 24 mai 1996.

Den 16 mai 1994 motregnet Høysæter med 205 985 kroner som Fløholm skyldte etter punktene 3 og 4 i lagmannsrettens dom 8 juli 1993. Det er lagt til grunn at beløpet gikk til nedskrivning av hovedstolene i Fløholms krav, slik at gjenstående hovedstol ble 36 262 kroner. Påløpt og ubetalt forsinkelsesrente var da 238 286 kroner, slik at sum utestående var 274 548 kroner. Høysæter mente også at fakturaverdien
Side 200
av de våpen som var utlevert til Bergen Våpensport måtte gå i fradrag. Han betalte 1 august 1996 i tillegg et beløp som etter hans oppfatning medførte fullt oppgjør av Fløholms krav etter dommen, basert på at det ikke er adgang til å kreve forsinkelsesrente av utestående forsinkelsesrente.

Den 14 desember 1994 fikk Fløholm utlegg hos Høysæter i 37 våpen eid av Høysæter og håndpant i 7 av dem med tvangsgrunnlag i lagmannsrettens dom 8 juli 1993. Fløholm begjærte midlertidig forføyning for å få utlevert til håndpant de øvrige 30 våpen. Ved Midhordland herredsretts kjennelse 29 juni 1995 ble Høysæter pålagt å utlevere disse 30 våpen til Fløholm v/ namsmannen i Samnanger, og til å betale tvangsmulkt til statskassen med 500 kroner for hver dag som gikk uten at dette skjedde. Avgjørelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett, som i kjennelse 15 september 1995 stadfestet namsrettens kjennelse.

Høysæter begjærte 2 november 1995 den midlertidige forføyning opphevd og subsidiært innskrenket etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-11, og anførte at hovedkravet og sikringsgrunnen ikke lenger var til stede. Samme dag sendte han en begjæring etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-28 til namsmannen i Samnanger om opphevelse av utleggsforretningene, herunder forretningen av 14 desember 1994.

Midhordland namsrett avsa 29 november 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæring om opphevelse eller innskrenkning av midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Terje Høysæter til Ove Fløholm kr 1000.- - kronerettusen 00/100."

Namsretten fant at den kjærende part fortsatt hadde sannsynliggjort et pengekrav, som han hadde krav på å kunne sikre gjennom utlegg i form av håndpant i de ikke tilgjengelige våpen.

Etter kjæremål fra Høysæter avsa Gulating lagmannsrett 24 september 1996 kjennelse med slik slutning:

"1. Midhordland namsretts kjennelse av 29. juni 1995 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for namsretten eller lagmannsretten."

Gulating lagmannsrett fant at noe krav mot Høysæter ikke kunne sannsynliggjøres, og grunnlaget for utleggsforretningen var derfor ikke lenger til stede.

Ove Fløholm har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 13 desember 1996 å henvise kjæremålet til behandling i Høyesterett for avgjørelse etter reglene for skriftlig behandling av ankesaker, jf tvistemålsloven §403 fjerde ledd og høyesterettsloven 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd, jf tvistemålsloven §380. Partene har deretter inngitt to innlegg hver.

Den kjærende part, Ove Fløholm, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Side 201

Lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-11 feil når den har funnet at Fløholms krav ikke lenger kan sannsynliggjøres. Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke kan kreves forsinkelsesrente av ubetalt forsinkelsesrente i de tilfelle hovedstolen er innfridd eller delvis nedbetalt, og dette anføres å være feil tolking av forsinkelsesrenteloven §2. Dernest har lagmannsretten feilaktig identifisert Fløholm med Bergen Våpensport ved at tilbakelevering av de uberettiget utleverte våpen til dette firma likestilles med utlevering til Fløholm personlig. Subsidiært må en eventuell identifikasjon også gjelde de omkostninger Bergen Våpensport ble påført for å få våpnene utlevert.

Fløholm har også anført at lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen ved ikke å foreta enkle undersøkelser for å bringe faktum på det rene hva angår forholdet mellom Bergen Våpensport og partenes tidligere felles firma. I alle tilfelle er lagmannsrettens kjennelsesgrunner mangelfulle ved drøftelsen av rentespørsmålet og identifikasjonsspørsmålene. Det er endelig anført som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har foretatt en samlet beregning av de ulike tallstørrelser retten har lagt til grunn, noe som ville ha vist at Fløholm har et restkrav.

Ove Fløholm har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Ove Fløholm tilkjennes saksomkostninger med kr 6000,00 for namsrett og lagmannsrett og kr 2970,00 i rettsgebyr og kr 5000,00 i salær for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Kjæremotparten, Terje Høysæter, har for Høyesterett i hovedsak anført:

De forhold Fløholm påberoper seg som uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §15-11, er konkrete vurderinger og bevisbedømmelse som ikke kan prøves i et videre kjæremål. Lagmannsrettens fortolking av forsinkelsesrenteloven §2 er riktig fordi det ikke under noen omstendighet er adgang til å kreve forsinkelsesrente av skyldig forsinkelsesrente. Utleggsforretningen av 14 desember 1994 som er grunnlaget for den midlertidige forføyningen, omfatter ikke slike renter.

Lagmannsrettens lovforståelse hevdes for øvrig å være riktig. Uberettiget utlevering av våpnene til en kunde i det tidligere Fløholm & Høysæter Våpensport var grunnen til at dommen av 1993 gav Fløholm et krav på 199 652 kroner mot Høysæter. Når våpnene ble levert tilbake til Bergen Våpensport, som er fortsettelsen av det tidligere Fløholm & Høysæter Våpensport som Fløholm overtok, må Fløholms krav mot Høysæter anses redusert med verdien av våpnene. Omkostningene ved å få våpnene utlevert fra Midtun kan det ikke tas hensyn til. De gjelder et annet tvangsgrunnlag enn det som ligger til grunn for utlegget hos Høysæter.

Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Restgjelden er under enhver omstendighet så liten at den midlertidige forføyning er unødvendig og urimelig.

Terje Høysæter har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Terje Høysæter tilkjennes saksomkostninger."


Side 202
Høyesterett bemerker innledningsvis at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og Høyesteretts kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet kan prøves av Høyesterett så langt det gjelder lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift, jf samme bestemmelse nr 2 og nr 3.

Namsmannen i Samnanger tok 14 desember 1994 utlegg i kjæremotpartens våpensamling på i alt 37 våpen med tvangsgrunnlag i Gulating lagmannsretts dom 8 juli 1993. Det ble tatt håndpant i 7 tilgjengelige våpen. Den midlertidige forføyning gjelder den kjærende parts krav om håndpant i de øvrige 30 våpen. Midhordland herredsrett påla ved kjennelse 29 juni 1995 kjæremotparten å utlevere til den kjærende part v/ namsmannen i Samnanger de resterende 30 våpen som utleggsforretningen gjelder, og fastsatte en dagmulkt på 500 kroner for hver dag våpnene ikke ble utlevert. Gulating lagmannsrett stadfestet namsrettens avgjørelse i kjennelse 15 september 1995. Verken namsretten eller lagmannsretten drøftet om det er adgang til å begjære midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 for å sikre gjennomføringen av et utlegg i løsøre etter samme lov §7-20 annet ledd. Høyesterett finner ut fra utfallet av kjæremålssaken ikke grunn til å gå inn på dette spørsmål.

Den kjærende part gjør for Høyesterett gjeldende at lagmannsretten har tolket forsinkel sesrenteloven §2 første ledd feil når lagmannsretten er kommet til det ikke kan kreves forsinkelsesrente av påløpt forsinkelsesrente etter at hovedstolen er innfridd eller delvis nedbetalt. Lagmannsretten uttaler om dette:

"Lagmannsretten er kommet til at krav om rentesrente ikke kan føre frem. Dette med utgangspunkt i at om ikke annet er avtalt så har debitor valgfrihet for hvilken av gjeldspostene det innbetalte skal dekke, jfr Kai Krüger Pengekrav side 221. Når debitor velger å nedbetale hovedstolen, i dette tilfelle med motregningserklæring, er der ikke lenger noen hovedstol som kan rentebelastes (eller bare en del av den ved delvis nedbetaling), og morarenter slutter å løpe tilsvarende. Uten videre å pålegge morarenter på beregnede morarenter finner ikke lagmannsretten at det er hjemmel til, jfr Kai Krüger Pengekrav 387 med henvisninger."

Det følger av dom inntatt i Rt-1994-25 at forsinkelsesrenteloven §2 første ledd og §3 første ledd ikke inneholder noen hjemmel for å kreve forsinkelsesrente av forsinkelsesrente. Bestemmelsene er imidlertid ikke til hinder for at slik rentesrente kan kreves når dette følger av sedvane, jf dommen side 29. Høyesterett forstår dommen i Rt-1994-25 slik at §3 tredje ledd kan tenkes å gi grunnlag for erstatning for rentetap som ikke dekkes av løpende forsinkelsesrente, men det skal meget til for å vinne fram med et erstatningskrav etter denne bestemmelse, jf sidene 29-30. Høyesterett finner etter dette at lagmannsretten ikke har tolket bestemmelsene i forsinkelsesrenteloven §2 og §3, begges første ledd, feil når retten er kommet til at innfrielse eller delvis nedbetaling av hovedstolen ikke medfører krav på forsinkelsesrente av påløpt forsinkelsesrente for henholdsvis hele forsinkelsesrenten eller den del som gjelder den nedbetalte del av hovedstolen. Den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves av Høyesterett i et videre kjæremål.
Side 203

 

Den kjærende part har også gjort gjeldende at lagmannsretten har fortolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-11 første ledd feil når lagmannsretten har funnet at kjæremotparten må godskrives 199 652 kroner i forbindelse med utlevering av våpen til Bergen Våpensport etter Gulating lagmannsretts dom 11 mars 1994. Det anføres at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at det gjelder en generell regel om identifikasjon mellom aksjeeier og aksjeselskap, eller en regel om fordelssamordning ved anvendelsen av §15-11. I de tilfelle et aksjeselskap etter en tvangsfullbyrdelse får eiendeler inn i varelageret, kan dette ikke regnes som et deloppgjør i et pengemessig oppgjør mellom aksjonæren og en annen debitor enn aksjeselskapets debitor.

 

Høyesterett kan ikke se at lagmannsretten har fortolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-11 feil. Retten har ut fra en konkret vurdering funnet at tilbakelevering av våpnene til Bergen Våpensport gjelder våpen som inngår som en del av kravsmassen i forholdet mellom den kjærende part og kjæremotparten, og som er en del av grunnlaget for utleggsforretningen og den midlertidige forføyning. Lagmannsrettens bevisbedømmelse, rettens forståelse av alminnelige rettsprinsipper og den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves i et videre kjæremål. Den subsidiære anførsel om at lagmannsretten feilaktig har godskrevet kjæremotparten våpnenes bruttoverdi ifølge opprinnelig faktura i stedet for økonomisk vinning etter fradrag for omkostninger, kan heller ikke prøves av Høyesterett.

Kjæremålet gjelder også lagmannsrettens saksbehandling. Det gjøres gjeldende at kjennelsesgrunnene er mangelfulle og selvmotsigende, og at "konsekvensene av lagmannsrettens premisser ikke er nærmere beregnet". Høyesterett finner lagmannsrettens kjennelsesgrunner tilstrekkelige til å prøve lagmannsrettens lovtolking.

Kjæremålet har ikke ført fram. Kjæremotparten har krevd saksomkostninger for alle retter. Kjæremålssaken har for Høyesterett vært begrenset til lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Avgjørelsen har ikke budt på særlig tvil. Saksomkostninger må etter dette tilkjennes for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Etter omstendighetene finner ikke Høyesterett grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, som også gjelder spørsmål som ikke omfattes av kjæremålssaken for Høyesterett. Slutning:

Kjæremålet forkastes.

 

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ove Fløholm til Terje Høysæter 14 000 - fjorten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.


Tilbake til forsinkelsesrentekalkulatoren

 
 
ruv.no